Dikemark er et sted som bærer på en tung og kompleks arv. Det er et sted der historier om menneskelig lidelse og helbredelse, står side om side med arkitektonisk prakt og fortidens sterke visjoner om hva som er en god institusjon. Når man går gjennom de forlatte korridorene og ser de falmende fargene, de slitte gulvene og de gamle detaljene, er det som om å bli hentet inn av fortiden. Rommene er tause, men samtidig ikke. De forteller historier. Du kjenner på stemninger, energier og skjebner. 

Jeg tenker på hvordan vi ofte ser på det gamle som noe negativt, som noe vi må fikses eller gjemme bort. Nytt er bedre! Jeg har ikke tall på hvor mange historiske bygg som ser ut som sjelløse skall på innsiden - hvor all historie og patina er forsvunnet, erstattet av gipsvegger og andre lavkvalitetsmaterialer uten noe som helst særpreg. Men vi mister noe når vi fjerner historien. I julen henter vi hvert år frem gamle tradisjoner, vi bærer på minner, gjenstander og historier som har fulgt oss gjennom årene og tidene. Det er noe dypt meningsfullt i å gjenoppdage det som allerede har vært.

Å gå gjennom bygninger og rom i Dikemark gjorde meg engstelig. Det er så mye der som er viktig. Og det er mye som er verdifullt. For det første er det ikke bare negative energier her, og psykiske diagnoser er ikke nødvendigvis bare negative. Det er også noe fredfullt og vakkert, og vi fikk se spor etter både kreativitet og genialitet. Rommene i bygingene slik de står i dag er vakre. Det er fine detaljer, fantastiske lysforhold og en ideell takhøyde. Jeg kan se for meg at det kan leves gode liv her i dag. Men forfallet er tydelig og hele anleggets fremtid er usikker, og kanskje også mørk. Hallén-gården i Oslo er et slags skrekkeksempel for meg på hva som kan skje med et historisk bygg. Det forfaller og forfaller, mens kommunen virker maktesløs. Jeg får litt den samme følelsen når jeg ser på Dikemark.

Ullevål sykehus, som er eier, ønsker å selge hele anlegget med ca 40 bygninger, hvorav 28 av disse er fredet i tillegg til hageanlegget. Institusjonen holder nå alle byggene varme for å forsinke forfallet, men fra 2026 slukkes strømmen og driften avsluttes.Dikemark er forsøkt solgt i flere år til en ganske lav pris, men fredningen gjør prosjektet uoverkommelig for mer eller mindre alle utviklere i Norge. Vedlikeholdsetterslepet på de fredede bygningene er for stort, og det anses som et tapsprosjekt.  Jeg mener det er feil å selge bygningsmassen samlet, og at Dikemark ville vært tjent med at ildsjeler tok over enkeltbygg i stedet for kommersielle aktører. Det at Dikemark kan bli en liten yrende by igjen, er det ingen tvil om. Det er lett å se for seg at dette området for eksempel kan bli en svært vellykket økolandsby, hvor det som nå har blitt gressplener igjen kan bli dyrkbar mark, som det opprinnelig var tenkt.

På Dikemark  har mennesker med forskjellige psykiske lidelser levd, i kortere og lengre del av livet. Historien preger i stor grad stedet, og er en viktig del av fremtiden også. Og jeg tror på en fremtid der vi omfavner historien og lærer av den, samtidig som vi skaper noe nytt. Jeg håper anleggseier Ullevål sykehus, tomteeier Oslo kommune og stedskommune Asker vil legge til rette for nettopp dette. Trafo kunsthall tar dette på alvor og kommer til å sette opp et spennende program som omhandler Dikemark, arkitekturen og dets fremtid nå i 2025, som jeg anbefaler å følge godt med på. 

En liten bildekavalkade med sterke inntrykk, blant annet av kunst skapt av tidligere beboere (fra før man begynte med sterk medisinering):

Poenget er at det er nå det skjer. Det er nå Dikemark igjen legges ut for salg. Det er nå det kan gå inn i et eskalerende forfall, eller det kan reddes. Jeg håper vi om ti år kan besøke et livlig, interessant og bevart Dikemark, og ikke en ruinpark.

Gjør noe!
Hilsen Dagny